PSYKIATRISKE DIAGNOSER

I psykiatri snakker vi oftest ikke om sykdommer slik vi gjør i somatikk ( fysisk helse ).
Folk kommer med plager/symptomer som i psykiatrien samles inn i kategorier vi kaller syndromer / lidelser. Depresjon feks. er derfor ingen sykdom, men en lidelse der visse kriterier må oppfylles, slik som varighet, alvorlighetsgrad og type symptomer. En depresjon (depressiv lidelse) er en klinisk diagnose kun dersom en viss mengde slike kriterier oppfylles, men her er det altså rom for mange varianter. Depresjon oppleves dermed ganske ulikt fra en person til en annen.

Vi bruker våre diagnoser mest for å ha et språk å kommunisere med, og for å innordne symptomer i et system hvor vi kan gi mest mulig målrettet behandling. På den måten kan vi si at feks. diagnosen ADHD på en måte ikke eksisterer. Vi kan ikke bare ta en blodprøve, et bilde av hjernen eller spesifikke tester og si at her er årsaken til problemet, slik vi gjør i somatikk. Vi må derfor se symptomer i sammenheng med en persons bakgrunn/oppvekst, historie, livssituasjon osv., samtidig som vi må utelukke at det ikke er fysiske årsaker til symptomene som feks. Infeksjoner, hjernesykdom, skader osv.
Feilkoblingene finnes jo, men akkurat hvor de er, hvordan de er koblet feil, og hvorfor det er slik, vil være forskjellig fra person til person.

Hvorfor skjer det såkalte feilkoblinger i hjernen?
Jeg skal prøve å forklare !
Hjernen har utviklet seg over millioner av år. Den eldste delen av hjernen vår er nesten helt lik den vi ser hos reptiler som feks. slanger og andre krypdyr. Instinkt som å finne mat, sove, reformere seg, regulere temperatur og søke beskyttelse er like hos både reptiler og mennesker. Dette er de innerste delene av hjernen.
Etterhvert har hjernen fått flere lag med mer komplekse strukturer som gjør at følelser/emosjoner produseres og oppleves, slik som feks. hunder og katter.
Til slutt har vi mennesker, i motsetning til disse dyrene, fått en massiv utvikling av det som kalles cortex eller hjernebark. Dette er alle groper, forhøyninger og folder som ligger på utsiden. Det er dette vi ser på vanlige bilder av hjernen, altså det ytterste laget. Dette er den delen av hjernen som styrer alle komplekse avgjørelser, tanker, språk, planlegging osv.

Tenk på denne måten: Opp gjennom årene har det blitt bygget lag på lag med stadig nye og mer avanserte strukturer i hjernen. Dette for å gjøre oss stadig smartere og enda bedre rustet til å ta mer og mer komplekse avgjørelser for å overleve.
MEN ! I løpet av tusener og millioner av år har hjernen måttet både teste og feile for å komme fram til den beste løsningen på hvordan ulike koblinger bør være. Den har dessverre ikke kunnet bytte ut de dårlige løsningene som ikke fungerte så bra, slik vi kan gjøre med datamaskiner hvor vi bytter ut et gammelt minnekort med et helt nytt. De gamle lagene og koblingene ligger der fortsatt under alle de nye og bedre utgavene, litt sånn som søppelfiler hoper seg opp i datamaskiner.
Og med mye søppel vi ikke blir kvitt, blir det mange feilkoblinger også. Vi feilvurderer, misforstår, tråkker feil og bruker masse tid på unødvendig grubling. Da er det ikke så rart at det blir noen feilkoblinger som ikke nødvendigvis er så lett å endre på !

Menneskesinnet og menneskehjernen er derfor utrolig komplisert, og det er derfor stor individuell variasjon i hvilken effekt ulike typer behandlinger vil gi. Allikevel må vi kunne si at det er ganske fantastisk at innen psykiatri har vi en god del forskning og studier som gjør at vi med en viss sikkerhet kan, gjennom kategorisering av symptomer, forutse hvordan noen kommer til å tenke og føle etter en viss type behandling !
Det er ganske utrolig å tenke på.

Del på:Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Comments

comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *